Håndball interesserer mange av oss. Spillet er hurtig, og målene er mange. Det er nok følelsen av samhold, mestring og opplevelser jeg savner mest når jeg tenker tilbake på tiden da jeg og venninnene mine spilte håndball sammen. Vi pratet selvsagt om å bli profilerte spillere på favorittlaget Byåsen eller å spille på landslaget, men når sant skal sies så var vi egentlig mest opptatt av å ha det gøy. Det var koselig å møtes etter skoletid for å gjøre noe helt annet, og vi hadde det gøy hele tiden. Vi skulle møte opp 30 minutter før treningen startet, men vi møtte alltid opp rundt 45 minutter før tiden. Samholdet og praten i garderoben både før og etter trening er nok det jeg husker aller best.
Sosialt alvor
Selv om vi mest av alt var et breddelag, så tok vi kampene på alvor. Vi ville jo helst gjøre det bra og vinne. Treneren sa stadig vekk at det viktigste ikke nødvendigvis er at vi vinner, men at vi utfører det vi gjør med innsats og at vi prøver å gjøre det bedre enn det vi gjorde sist. Jeg skjønte vel egentlig aldri helt det der før jeg ble eldre. Når jeg nå tenker tilbake på det, så er det disse kampene jeg husker best. Kampene der vi jobbet sammen og tapte, men følte vi gikk av som mestre uansett.
Adrenalinkick
Spesielt husker jeg lokaloppgjøret rett etter juleferien. Plutselig sto vi i en situasjon der vi kunne komme til sluttspill for regionen, men da måtte vi vinne. Treneren var ærlig på det; hvis vi trente riktig de neste to ukene og gav alt i kampen, så kunne vi klare det. Der og da ble vi enige om å gi absolutt alt. De to ukene gikk fort, og når kampdagen endelig kom var vi klare for å briljere på banen. Det var fullt på tribunen – foreldre, tanter, onkler og besteforeldre hadde møtt opp for å heie oss frem. Det føltes som om det var tusenvis av tilskuere, men det var nok ikke mer enn 100-150. Det holdt imidlertid – vi hørte lyden av både trompeter og bjeller fra tribunen.
Kampen ble veldig tøff, som ventet. Vi ledet først, men motstanderlaget tok ledelsen etter pause. Treneren vår mistet stemmen i andre omgang på grunn av all ropingen. Plutselig var det uavgjort og under ett minutts spilletid igjen. Normalt rotet vi fryktelig når vi var stresset, men i denne kampen holdt vi roen. Jeg fikk ballen og angrep fra høyre kant. Eksplosjonen av jubel fra tribunen når målet var en realitet vil jeg aldri glemme. Der og da fikk jeg troen på at landslaget ikke var uoppnåelig.