Livet uten trening

Det var så enkelt å holde seg i form når jeg gikk på håndball. Jeg trengte ikke bekymre meg for å dra på treningssenteret og spise sunt hele tiden. Det gikk liksom av seg selv – alt jeg gjorde var å følge planen min og instruksjonene som treneren ga meg. Det var god trening, og det var kjempegøy. Etter at jeg sluttet med håndball ble jeg nødt til å finne nye måter å holde meg i aktivitet på, og det krevde mer enn jeg trodde. Det er vanskelig å presse seg selv, og det krever mye selvdisiplin.

Jogging

Etter at jeg sluttet med håndball trengte jeg noe annet å gjøre for å bevege kroppen. Jeg begynte derfor å jogge etter en liten stund, og nå prøver å jogge så ofte som mulig – helst hver dag. Det er en god metode for å koble ut fra hverdagen samtidig som kroppen får kjørt seg. Jogging er supert for kroppen siden du bruker så mange muskelgrupper og det er også veldig god kondisjonstrening. Kondisjonstrening er viktig for meg, og etter hvert som joggingen ble en rutine har jeg følt meg både friskere og sunnere. Jeg har mer energi og overskudd i hverdagen, og det savnet jeg når jeg sluttet med håndball. Jogging er superlett å begynne med – alt du trenger er treningsklær og gode sko, og du trenger ikke betale hundrevis av kroner for å trene på et treningssenter.

Yoga

Yoga er en annen treningsform jeg har fått sansen for. Yoga er ikke bare trening for kroppen, men også for sjelen. Yoga har hjulpet meg med å slappe av i en hektisk hverdag fylt med studier og jobb, og det har hjulpet meg med å holde stress unna. Yoga ser kanskje ikke så avansert ut, men det er hard trening for kroppen. Etter at jeg begynte med yoga har jeg merket at jeg blir mindre stiv og støl, jeg har mye mer fleksibilitet i musklene mine.

Sunn mat

Å spise sunt er viktig. Den siste tiden har jeg fokusert mye på sunn mat, og jeg har merket forskjell både i kroppen og i hodet. Jeg føler meg mer opplagt enn tidligere, og energinivået er på topp. Jeg har heller ikke lyst på søtsaker hele tiden, noe jeg ofte ville ha etter at håndballkarrieren var over, og jeg sluttet å tenke på kroppen og livsstilen min hele tiden.

Byåsen håndballklubb

Byåsen var drømmen min lenge, og etter mye slit og trening ble jeg endelig en del av laget. Jeg trente flere ganger daglig, og møtte alltid opp på kampene. Det var så gøy, og samholdet internt i laget var fantastisk. Vi hang i garderoben både før og etter trening, og ble venner på fritiden også. Jeg har mange ganger blitt spurt om jeg savner tiden hvor jeg spilte for Byåsen, og det gjør jeg. Dessverre strakk ikke tiden til, og jeg måtte til slutt satse på utdanning og jobb for å komme meg fremover i livet. 

Mye trening

Treneren vår var streng mot oss, men jeg likte han. Han presset oss ofte, så vi trente hardt. Vi utfordret hverandre, og gjorde hverandre bedre. Noen ganger hadde vi morgentrening fra 06:30 til 08:00 og deretter skole og jobb etterpå, før det var trening på kveldstid igjen. Helgene gikk som regel til reising for å spille kamper eller turneringer, før mandag kom og nye treninger sto for tur. Stadig vekk fikk jeg høre at jeg ofret så mye for håndballen. Når andre dro på fest og kom hjem når sola stod opp, var jeg allerede på morgentrening eller spilte kamp. Alkohol var uaktuelt for meg i denne perioden og jeg passet på hva jeg spiste hele tiden. Det ble kanskje litt mye fokus på håndballen, men jeg likte det så godt. Heldigvis var treneren vår også flink til å minne oss på at det var lov å slappe av og det var lov å kose seg.

Tidsklemme

Alle spillere opplever skader, det er nesten uunngåelig. Jeg slapp heldigvis unna det meste, men å se at lagkamerater ble skadet gjorde noe med meg. Jeg trente enda mer for å holde kroppen sunn, og tiden jeg hadde til andre ting ble knappere. Plutselig spurte en venn hva jeg skulle gjøre etter håndballen, og det hadde jeg egentlig ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg var for opptatt med livet slik det var, og jeg nøt det. Etter hvert ble imidlertid studiene tøffere, og jeg måtte jobbe for å tjene penger. Tiden strakk ikke lenger til, og håndballen ble nedprioritert. Motivasjonen forsvant, og jeg følte meg som det svakeste leddet på laget vårt. Derfor kastet jeg inn håndkleet, og sluttet med håndball. Det var en tung avgjørelse, men det er en tid for alt, og håndballen måtte ofres så jeg kom meg videre i livet. Heldigvis har jeg funnet nye metoder for en sunn livsstil.

Trondheim – en by med sjel

Når du har reist litt rundt omkring vil du etter hvert begynne å verdsette de små tingene i de forskjellige byene du besøker. Storbyene jager etter status i håp om å vinne turistene. Da er det helt greit å besøke en by som fortsatt har beholdt sin sjel, samtidig som den tar inn over seg det nye og moderne. Trondheim er kanskje ikke en verdensmetropol, men det er en by med sjel. Her finner du kjente merkevarer og spennende shopping på Trondheim Torg, men du finner også små familiebedrifter og mer uvanlige utsalg i gågaten og i sidegatene. Du finner i tillegg både historiske bygg og flott natur vegg i vegg.

En oase midt i sentrum

Trondheim har Nidarosdomen og kongens residens omtrent midt i hjertet av byen. Her kan du både føle og se historien til den spennende byen. Den virkelige perlen i Trondheim er imidlertid Nidelven som slynger seg gjennom sentrum. De siste årene har den nye bydelen Solsiden markert seg som et sentrum, spesielt for den yngre generasjonen. Få minutters gange fra travel shopping i sentrum kan du finne en ypperlig samling av restauranter av alle slag, bare en liten spasertur over en av de mange broene som Nidelven renner under. På varme soldager lever Solsiden opp til navnet sitt, og timene flyr lett av gårde når du sitter på for eksempel Graffi Grill & Bar og ser på båtene som ligger fortøyd rett utenfor. Du kunne like gjerne følt du satt ved havna i Nice eller i en annen verdensmetropol – selv i lille Trondheim.

By og land rett utenfor stuevinduet

Trondheim har også mye turterreng – mange har det tilgjengelig rett utenfor huset. Går du i motsatt retning av Solsiden kommer du til Trondheim Spektrum. Også her snirkler Nidelven seg gjennom området. Her, omtrent midt i sentrum kan du finne en sjelero du først og fremst opplever på ferie og på hyttetur. Du har bysentrumet på nordsiden, et stort treningskompleks mot øst og St. Olavs hospital og Studentersamfundet mot syd. Gjennom hele området renner det klart, kaldt vann og dette skaper et fantastisk hvilested hvor du kan sitte på gresset, lent mot et tre mens du nyter synet av dyreliv og mennesker som stresser forbi. Det er når du tar deg tid til å lytte og å observere at du kjenner at du lever. Det er på en måte som å se folk i rask film, mens du selv står utenfor. Trondheim gir deg denne deilige følelsen.

Håndball er livet

Håndball interesserer mange av oss. Spillet er hurtig, og målene er mange. Det er nok følelsen av samhold, mestring og opplevelser jeg savner mest når jeg tenker tilbake på tiden da jeg og venninnene mine spilte håndball sammen. Vi pratet selvsagt om å bli profilerte spillere på favorittlaget Byåsen eller å spille på landslaget, men når sant skal sies så var vi egentlig mest opptatt av å ha det gøy. Det var koselig å møtes etter skoletid for å gjøre noe helt annet, og vi hadde det gøy hele tiden. Vi skulle møte opp 30 minutter før treningen startet, men vi møtte alltid opp rundt 45 minutter før tiden. Samholdet og praten i garderoben både før og etter trening er nok det jeg husker aller best.

Sosialt alvor

Selv om vi mest av alt var et breddelag, så tok vi kampene på alvor. Vi ville jo helst gjøre det bra og vinne. Treneren sa stadig vekk at det viktigste ikke nødvendigvis er at vi vinner, men at vi utfører det vi gjør med innsats og at vi prøver å gjøre det bedre enn det vi gjorde sist. Jeg skjønte vel egentlig aldri helt det der før jeg ble eldre. Når jeg nå tenker tilbake på det, så er det disse kampene jeg husker best. Kampene der vi jobbet sammen og tapte, men følte vi gikk av som mestre uansett.

Adrenalinkick

Spesielt husker jeg lokaloppgjøret rett etter juleferien. Plutselig sto vi i en situasjon der vi kunne komme til sluttspill for regionen, men da måtte vi vinne. Treneren var ærlig på det; hvis vi trente riktig de neste to ukene og gav alt i kampen, så kunne vi klare det. Der og da ble vi enige om å gi absolutt alt. De to ukene gikk fort, og når kampdagen endelig kom var vi klare for å briljere på banen. Det var fullt på tribunen – foreldre, tanter, onkler og besteforeldre hadde møtt opp for å heie oss frem. Det føltes som om det var tusenvis av tilskuere, men det var nok ikke mer enn 100-150. Det holdt imidlertid – vi hørte lyden av både trompeter og bjeller fra tribunen.

Kampen ble veldig tøff, som ventet. Vi ledet først, men motstanderlaget tok ledelsen etter pause. Treneren vår mistet stemmen i andre omgang på grunn av all ropingen. Plutselig var det uavgjort og under ett minutts spilletid igjen. Normalt rotet vi fryktelig når vi var stresset, men i denne kampen holdt vi roen. Jeg fikk ballen og angrep fra høyre kant. Eksplosjonen av jubel fra tribunen når målet var en realitet vil jeg aldri glemme. Der og da fikk jeg troen på at landslaget ikke var uoppnåelig.